Visjonæren fra Sandnes

av Nils Vermund Gjerstad

Regissør Bobbie Peers fra Sandnes stiller samfunnskritiske spørsmål i sine kortfilmer. I 2006 vant han Gullpalmen i Cannes med sin kløktige kortfilm "Snifffer". Nå jobber han med sin første langfilm.

Hans siste film "Krokettmatchen" ble først vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og er en temmelig spesiell film. - Motivasjonen bak Krokketmatchen er å sette ting litt i perspektiv, sier Bobbie Peers som også tror at dette er et tema som er i tiden. - Siden den industrielle revolusjonen har vi mennesker sett på oss selv som eneherskere på jorden. Vi har tillatt oss å forsyne oss grådig av naturens resurser uten tanke på fremtiden. Daglig ødelegger vi flere mål med regnskog uten omtanke til dyr og verdifullt planteliv. Slik oppfører jo menneskeheten seg innad i forhold til andre raser. Se på hvordan den hvite mann har behandlet indianere og afrikanere opp gjennom tidene. Det vi vet om vår fjerne fortid da vi som Homo Sapiens delte denne kloden med Homo Neandertalensis (neandertalerne) er at vi mennesker var en direkte årsak til at neandertalerne forsvant. Etter det har vi som rase vert eneherskende.

Ideen bak Krokketmatchen er å sette en hypotese om hvordan verden hadde sett ut om den måtte deles mellom to dominerende raser (her er det viktig å bemerke at neandertalerne ikke var i slekt med oss). - I bunn og grunn hadde jeg med Krokket lyst til å ta en titt på en verden der vi mennesker ikke lenger er den eneherskende. Så kan jeg heller ikke legge skjul på at det virket veldig gøy å jobbe med kulisser og kostymer på et så høyt nivå som vi gjorde. Det er masse å ta hensyn til når skuespillerne må sitte fire fem timer i sminkestolen før opptak.

34-åringen ønsker å være samfunnskritisk samt å oppfordre folk om å dele og tenke på det som er rundt oss og ikke være så utrolig selvsentrerte som vi er. - Ørjan, som det siste mennesket, er gjort så overdrevet forfengelig og selvsentrert som en refleksjon av menneskeheten.

Krokettmatchen er av type "novellefim"(som vil si rundt en halvtimes spilletid). - Det er en litt vanskelig format når det gjelder festivaler. Den er for lang til å være kortfilm og for kort til å være langfilm, så det er et begrenset antall festivaler å sende den til. Men noen blir det jo, sier Bobbie, som både viste den på Grimstad-festivalen i juni og Stavanger-festivalen i september.

- Jeg legger ikke noe særlig press på meg selv, ikke mer enn det jeg gjorde før vi vant i Cannes. Men jeg har alltid hatt høye ambisjoner og følger dem målrettet. Jeg har jo selvfølgelig merket en økt forventning fra andre om at jeg skal levere prisvinnende filmer som perler på en snor, men det tror jeg ikke skjer. Det er viktig for meg som filmskaper å lage filmer jeg kan stå inne for og ikke fokusere på å forsøke å lage en gullpalmevinner til.

Å være filmskaper er på mange måter et krevende liv, vedgår han. -Man sitter mye hjemme for seg selv og jobber og det kan slite på disiplinen. Man må bite tennene sammen og fortsette å jobbe selv om økonomien daler og magen rumler, forteller han.

Jeg har en tendens til å vende tilbake til det samme temaet gang etter gang. Individet mot massen. David mot Goliat. Vet ikke helt om jeg har en konkret filosofi som filmskaper,

i så fall måtte det ha vert noe som: «at man ikke skal begrense seg

selv og at man som kunstner skal våge å trekke ting litt lenger, våge

og ikke være redd».

For tiden holder 34-åringen på å skrive et langfilmmanus. - Det handler om en gutt i tenårene som tar bilder av ting han ikke skulle ha tatt bilder av fra voksenverdenen, og havner i en rekke beklagelige situasjoner som følge av dette.

- Denne har fått utviklingsmidler fra filminstituttet (tidligere filmfondet). Så dette er heltidsjobben min akkurat nå, sier Bobbie Peers, som til vanlig bor i Bergen, men

synes alltid at det artig å vende tilbake til Sandnes.