Portugal, Castro Daire. 2008.

Reisen til Portugal, Douro. Europas beste vin distrikt, Portvinenes vugge. Reisebrev fra Douro i Portugal

Elven Dro som slynger seg opp mellom åsryggene. Foto B.H. Kvilhaug

330 mil fra Norge med bil fra Bryne via Kristiansand, Hirtshals, Danmark Tyskland, Belgia, Frankrike, Spania, hovedveien gjennom Europa før vi krysser grensen til Portugal i nord mot Porto på vei nr. 52 og så inn på motorvei A 24.

Ja en skulle tro det var en reise som tok evigheter, men nei selv turen gjennom Paris er det ikke til å frykte når en har med dama i boksen (GPSèn).

Ja en føler hun maser vel mye på det tøffeste gjennom Paris men det må til når en ligger i ca 80 km på seks felts vei og der en må holde på å skifte fil i ett kjør for å komme på rett vei

når trafikken et tett.

På vei gjennom Paris, det tar ca ¾ time.

En anbefaling er, kjør gjennom mitt på dagen eller sent på kvelden eller natten, for da er trafikken rolig, slik at er en urolig for stortrafikken er dette til å anbefale.

Ja, etter først å ha lagt bak seg Norge så glemmer en fort det Norske veinettet, for når en først har kommet vel frem til Danmark og hvor landskapet bretter seg ut og motorveien ligger foran deg klar til å kunne tråkke litt ekstra på gasspedalen, slik at det går unna i 120 kmt.

Ja da glemmer en lett Europaveien E 39 i Norge Sandnes/Kristiansand uten veiskuldre, mørk asfalt, krappe svinger bergnabber som nesten stikker ut i veibanen og tuneller som knapt to vogntog kan møte hverandre i 80 km. da er centimeterne få ang klaring på alle sider.

Dette er andre turen til Portugal med bilen i år, og etter å ha kommet hjem sist gang den 24.10 møtte vi full storm da vi kjørte av ferja i Kristiansand og oversvømte veier først da så en hvor dårlige Norsk veier er, en skam spør du meg for det er ikke mangel på penger men vilje til å handle, politisk handlekraft er det noe som heter. Er det noen som sa EU standard.

Om bord på Super Speed 1 i solnedgangen.

Og en må for all del ikke glemme nyferja Super Speed 1 hvor det er en lyst å krysse Skagrakk på litt over 3 timer, selv i stiv kuling får en knapt nok tid til å nyte en god middag og gå å handle ombord før en legger til kai i Danmark.

Vel, når først Tyskland er nådd får en lov til å varme hestene under panseret litt ekstra der det noen steder er fri fart, og selv om det er fri fart brukes det vett i trafikken og milene ruller lett og fort.

En klarer godt å nå Portugal med 2 overnattinger i bilen eller på hotell med litt stahet og godt mot og med lengsel mot målet som er satt for turen og med korte stopp for å strekke på ben og armer, og om en er to som liker og kose seg bak rattet så går det godt.

Men GPS èn må en ikke stole helt på men det er nesten et verktøy som er nødvendig å ha hvis en skal klare å følge med alt, ja er det et fantastisk verktøy, selv om en er så uheldig å kjøre for fort så gir den beskjed.

Ja så er det da dette med ja eller nei til EU som til tider dukker opp, hva er så galt med EU for oss Nordmenn, tja, jo da Norge er spesielt i forhold til Europa forøvrig, men hvorfor, jo vi er nok noen særinger med nissehua godt trukket ned over øra våre mens vi tror vi er verdens klokeste og beste og selvfølgelig vet vi best, greit nok Norge er et bra land.

Hadde vi blitt med lem på 70 tallet så hadde det vært gjort, men nei slik gikk det da ikke, og da hadde Norge nok vært nøtt til å hatt samme standard på sitt veinett som det øvrige europeiske veinettet med ordentlige motorveier som vi med stolthet kunne kalt, europaveier.

Men nok om det, vi skulle til Port vinens vugge Douro i Portugal og byene Castro Daire, Lamego, Villa Real, Regua.

Douro distriktet er vernet av Unesco og er så eksotisk og vakkert landskap at det kun må oppleves.

Og det å kjøre ned er heller ingen skrekk opplevelse som en skulle tro på forhand,

fra en kjører i land i Danmark er det motorvei nesten helt frem, med kun noen mil ved grensepasseringen mellom Spania og Portugal før en atter går inn på motorveien, og i hele europa er det ikke snakk om å legge motorveien opp og ned i den minste dal, nei her krysses dalførene med gigantiske bruer ja selv i over tusen meters høyde lages det bruer.

Grensene!

Ja hvor er grensene i mellom landene i Europa, er en heldig så oppdager en at fargene på vei skiltene skifter farge og at det står et Eu flagg pluss landets flagg og blafrer i vinden.

Og for ikke å stikke under stolen bompengene i Frankrike, de er tøffe men til gjengjeld så går det rett frem gjennom hele landet, om det kostet 49€ den ene plasseringen og 23€ (før og etter Paris) på neste med bil med henger, ja hva var alternativet, jo mange timer pluss inkl mil.

Og da går tanken til en liten fille bro over Høgsfjorden, ja unnskyld jeg må le av vei Norge i den skrivende stund, hva er galt med Norge og veimyndighetene?

Portugal er jo å regne for et mindre rikt land, men veier byges det for fremtiden og ikke i ettertid, de er fremsynte og bygger veier for den kommende trafikk og de venter ikke til trafikk korken kommer, ja de bygger gode breie trafikksikre veier og med en veiskulder det kan foretas en trafikkstans om det skulle bli nødvendig.

Douro området er jo det området som grenser til elven Douro som slynger seg frem fra havnebyen Porto til langt inn i Spania, men det her i Portugal de gigantiske vindruerankene slynger seg opp etter ås sidene mil etter mil.

Oliven tre og vinranker så langt øyet kan se, og her th. går drue plantene over i høstens farger.

Og i oktober da innhøstingen av vindruene pågår er vindrue plantene i alle høstens farger, et fargespill uten sidestykke sammen med mandel og Oliven tre.

(Artalice.no) Alice høster inn druer som lastes på traktoren for frakt til vinsentralen.. Foto Kvilhaug.

For å komme kort inn på vin kulturen i Portugal vil jeg si den er mye sterkere i folket her enn den er i Frankrike eller i Italia ja eller i hvilket som helst annet land i Europa.

Her er det festivitas ved alle vindruedyrkings tidene, selv da drue plantene beskjæres og gjøres klar for en ny sesong er det festival ang dette tema, dette for å holde folk opptatt av å ha det kjekt og morsomt og for å holde humøret oppe i en slitsom arbeidsom tid, så er sang og musikk en del av arbeidet også for å holde mot og humør oppe og også å se frem til neste festivitas og neste økt.

Douro distriktet er og skal bli det neste turist målet for Nordmenn, for å slippe taket på strand livet så er dette det neste mål, her i Douro skal det oppleves og her skal vi være med på alle årstidene til drue høsting til mandel innhøstingen og i desember er det Oliven som skal innhøstes.

Fransk Bobil, turist gruppe med på druetrokking som skal bli til vin på gammel tradisjon. Foto B.H. Kvilhaug.

Her nede i Portugal, Portvin distriktet ligger byene Resende, Peso Da Regua og Lamgo som ligger like ved elven Douro som renner ut i havnebyen Porto.

Videre slynger Douro seg videre innover i det fruktbare vin landskapet og opp gjennom sluser som løfter cruise båtene opp til 35 meter i et løft, sluser av enorme dimensjoner.

En av slusene på Elven Douro over og under slusen, løftehøyde 35 meter.

Slusen rett inn for Regua, løftehøyde ca 35m F: Kvilhaug

Og langs elvens bredde går tog banen som i seg selv er en turist attraksjon og opplevelse, når en kommer fra flypassen i Porto og tar drosje til tog stasjonen, og fra en setter seg på de gamle vogn- settene i Porto så rykkes vi i gang og romler ut av Porto og til Regua.

Regua Stasjon.

Der vi går av denne banen for å nå vårt mål for ankomst dagen i Portugal som blir kjørt av tog drevet av diesel lokomotiver, de girer og stønner seg frem mil etter mil langs Douro og stopper på de gamle og vakre stasjonene som liggerlangs elven, bildene og inntrykkene vil bli mange før en er fremme.

Foto: O. Alice Efteland. 2008

Og vi setter oss i buss eller bil og blir fraktet til den overnattings stedet som er bestemt for turen, nemlig Codeςal like ved Gosende. 20 km fra Douro, men ved disse turene vil en bli hentet av buss i Porto ved flyplassen.

Men det er videre fra Regua, turen med toget er den mest ettertraktede strekningen som ender nesten på den Spanske grensen ved byen eller tettstedet Pocinho.

Hotel Rural de Vársea, Lamego.

Her kan en bo i det mest luksuriøse hotell fra 1700 tallet.

Eller en ønsker å bo i en fjell landsby som ligger i ca 1000 meters høyde men kun 15 km fra elven Douro. Hyttene som vi kan bo i, er i en landsby med stein hus som er restaurerte og er på høyde med fine hotell rom hvor en spiser i en felles sal.

Se også artalice.no Bilde av Godeςal Foto. Kvilhaug.

Slike landsbyer er nå blitt meget populære hytteprosjekter for utlendinger som kjøper hus/runiner som er rast sammen etter tidens tann og vær påkjenninger, de bygges opp igjen, og leies ut som moderne utleiehytter eller så blir de brukt som hytter av de som kjøper dem.

Det er også populært for tidligere utvandrede Portugisere å komme tilbake å bygge opp igjen sine forfedres hus og bosette seg i sitt hjemland.

Og nå venter bare det Portugisiske samfunn på at turistene skal komme og oppdage deres vakre innland og ikke bare Algarve kysten i syd, Portugal er mye mer enn som så.

Douro området som jeg nå er så opptatt av er at jeg har fått lov til å bli kjent med Oddbjørg Alice Efteland som gikk sammen meg på etablerer kurs hos Skape.no og gjennom Jæren produktutvikling.

Hun vil at folk skal få oppdage Portugal på en ny måte med sine turer og vise Nordmenn den Portugisiske kulturen og den hjertevarmen som er hos dette folket med, sang mat vin og kultur som står meget sterkt i deres hjerter, dette er dette hun vil dele med andre Nordmenn nå.

Det og få møte det Portugisiske folket på en slik måte er unikt, møte dem i sitt nærmiljø, møte dem mens de gjeter sine sauer på små marker/teiger, ofte møter en okser/kyr som trekkdyr med kjerre etter seg der bonden går først med en liten pinne som eneste redskap til å styre dem med som om det skulle vært pekefingeren han brukte til å styre kyrne med.

Det meste fraktes på kjerre. Foto av Alice.efteland.

Ja om en vil se hvordan bøndene levde for 50 til 70 år siden, så ta og reis hit ned så får en oppleve nåtiden og fortiden på en gang. Det anbefales å oppleve sjarmen og landsbyidyllen mens den ennå er der.

Typisk stein, hus med uthus for tørking av mais t.h.

Foto Kvilhaug.

La det ikke bli for sent for snart innhentes den nyere tiden også småbøndene merker den. La meg tippe at når denne generasjonen av småbøndene er borte er det nok lite igjen av det som er i fjell-landsbyene nå.

For oppbevaring og tørking av mais på denne måten holdes fortsatt i hevd av bøndene. I slike tørkeskur ligger maisen i et år før den er klar til å males til mel på gamle møllesteiner etter alle kunstens regler.

Her sitter hun og gjeter sine 8 sauer mens hun spinner garn på pinnen, slik er dagliglivet i fjell landsbyene. Foto: Kvilhaug

Sauene tas med inn for siesta, ingen unntak, her passes dyra godt på. Går gjeteren hjem, blir dyra med.

Ungdommen som nå vokser opp vet nok mer om det søte liv enn at de gidder å gå bak et par kyr som trekker en kjerre med høy eller andre ting, motor redskaper er å se mer og mere.

Det nye Portugal er et moderne samfunn som er på høyde med Norge mens den utdøende generasjonen tviholder fortsatt på det gode liv, men tradisjoner vil alltids holdes i live i alle lands samfunn. På ett eller annet vis for at folket vil vise sine røtter og tradisjoner for sine etterkommere.

Vindmølle park i 1350 meters høyde som her ved Macieira.

Portugals miljø satsing ang fornybar energi er enorm her i dette området, her spretter det opp vindmølleparker den ene etter den andre, ja på nesten hver ensete fjellkjede selv oppe i over 1350 meters høyder som her, Macieira på veien mellom Cinfaes ved Douro til Castro Daire vei nr:321.

Portugal har forpliktet seg til å gi landet fornybar energi overfor EU i en meget høy prosent andel av all energi skal komme fra vindmøller og da nytter det ikke for miljø forkjemperne og si nei. Nei, her er det staten som bestemmer og ikke tusenvis av organisasjoner som stritter i mot alt og alle. Her bygges det i raskt tempo, enorme vogntoglass fraktes om nettene fra Danmark og Tyskland til sine bestemmelse steder rundt omkring i Europa før Norge får tenkt seg om. Var det noen som sa at Norge skulle bli en stor eksportør av deler til vindmøller når de knapt kan få bygget en vindmølle selv i Norge, hva er galt, vi prater og diskuterer i årevis før noen får lov til å sette en spade i bakken, nei vi må ha en beslutnings dyktig regjering.

Ja det satses virkelig på alternativ energi så det virkelig kan ses og det med det blotte øye.

Portugiserne ser på vindmøllene som hvite damer som står på fjelltoppene og vinker til folket med sine store armer/vingespenn og som rager ca 75 meter over bakken pluss propellbladenes lengde, ja det er litt av noen dimensjoner det er snakk om her.

Vindmøller under bygging. Ps. Legg merke til mobil kranen med jibb på 80m

Her ser en virkelig dimensjonene på vindmøllene over Moura Morta. Og mange nye vindmøller er det kommet etter at dette bildet ble tatt i sommer 08.

Turen fra flyplassen i porto tar ca 1,45 time gjennom et fantastisk landskap som en neppe vil glemme, det sitter som klistret på netthinnen, et mine for livet.

Den som kommer hit vil bli elsket og tatt godt i mot av lokalbefolkningen og Alice og hennes partnere her i Portugal med guid sang og musikk.

Den private og personlige servicen vil dere alle bli begeistret for i forhold til en vanlig Syden tur, dette er noe annet, mat for kropp og skjel, og alle dere som kommer hit vil sikkert vende tilbake til Portugal.

En slik opplevelse og mottakelse av folket her gjør noe med oss som siden vil sette preg på våre sinn for all ettertid og for ikke å snakke om naturen omkring oss, og kulturminnene vi besøker er unike og står bare og venter på dere, som her, en enorm borg ved Meda.

En av de store gamle festningene som det er enorme dimensjoner på. Det er dette en vil kalle turopplevelse. Foto: Kvilhaug

Hytte fra oldtiden, (Steinalderen) bildet er tatt på museet i Villa Nova De Foz Cóa. T.v i bildet.

Så er det språket da, som er vel den vanskeligste nøtten å knekke for en Nordboer, her er det snakk om grammatikk på høyt plan, det er ikke rart at Portugisiske er ment for å være det vanskeligste språket å lære i verden, ja men det går an og det tar tid.

Så er det da den beryktede maten som alle sier at inneholder mye hvitløk, nei det gjør den ikke, det er bare vi Nordmenn som overdriver når vi kommer hjem og skal gå hen å gjøre likedan.

I vanlig Portugisisk mat brukes det hvitløk men i svært begrensede mengder, slik at en som selv tror han ikke liker hvitløk merker det knapt, det kan jeg bekrefte. Så er det da når det kommer fremmed til gards så har de jo hørt at turister liker mye hvitløk så blir det jo lagt oppi litt ekstra.

Men så kommer det litt rødvin og hvitvin på bordet så blir det hele en eksotisk blanding av alt, men det merkes kun på de trengendes hjerterom dagen etter, som en ekstrem sterk spesiell duft, litt sterk ja men det går over.

Velkommen til Portugal.

Vil du lese og oppleve mer så gå inn på www.artalice.no

PAGE \* MERGEFORMAT 1

Slike festninger eller borger, er det store dimensjoner på. Og når en går her så er det som en hører rasling av sabler og hestehovene som tramper mot bakken, og hærfolket roper ut sine ordrer.

Ja mangt et blodig slag har nok herjet bak og innenfor slike stein murer opp gjennom tidene. Men tiden tærer også her og bygninger og spor viskes ut.