Norske menn og kvinners holdninger til psykisk syke

Norske menn og kvinner, holdningene dine er til hinder for min integrering i samfunnet. Dere stenger meg ute!

Odd Inge

Jeg har en psykisk sykdom, som hadde sitt utbrudd i 1999. Jeg ble sykemeldt i 2000 og uføretrygdet året etter. Siden, har jeg jobbet med psykisk helsespørsmål så å si dag og natt. Jeg har blant annet jobbet lokalt innen Mental Helse, vert med i regionkonferanser, vert med i ungdomskampanjen, så vidt innom PsykOpp, fått opplæring som Brukerlærer ved Høgskolen i Vestfold, vert leder for Brukerlærernes eget landsomfattende prosjekt for opplæring av brukere innen psykiatrien, vert med i kontrollkommisjonen for psykiatri, holdt utallige foredrag, deltatt i seminarer, innspill i referansegrupper, også til nasjonal helseplan. Vert med i div prosjekter. Stått frem i Tv, radio og aviser.

Jeg har helt siden jeg fikk sykdommen vert en forkjemper for åpenhet, når det gjelder psykisk sykdom. Mine påstander og erfaring er følgende.

Åpenhet kan redusere køene.

Åpenhet kan redusere medisinbruken,

Åpenhet kan redusere overgrep fra "samfunnsstormerne" som vi har sett tragiske eksempler på.

Åpenhet fører til at vi blir inkludert som likeverdige borgere.

Åpenhet i samfunnet vil være en gode for oss, når vi blir påvirket av miljøkriser og store befolkningsforflytninger.

Åpenhet vil fjerne frykten for de som er redde for oss.

Åpenhet er forebyggende, men når du først har fått sykdommen kan den ved hjelp av åpenhet gjøre den minimal.

Åpenhet har gjort at jeg i dag har en sykdom som er helt minimal. Den opptar ikke mye av hverdagen hos meg lenger. Jeg har redusert medisineringen med 75 %. Bivirkningene er helt minimale. I tillegg til at jeg har gått ned 23 kg i vekt gjør at jeg i dag er i toppform.

Jeg har stått på det jeg har kunnet, med den kapasiteten jeg har hatt, og de små ressursene jeg har hatt. Tror overhodet ikke jeg kunne klart mer. Jeg synes at det arbeidet jeg har lagt ned har fått for liten effekt. Det tror jeg rett og slett er på grunn av holdningene i samfunnet som blir opprettholdt og at det er krefter som jobber mot åpenhet. Det kan være mange ting som gjør dette, men profesjonsposisjonering, vanskeligheter med å gi slipp på noe makt, de vil helst styre andre og ha minst mulig brukermedvirkning, er nok medvirkende. Dette vet jeg av erfaring, for jeg har selv fått føle dette.

Holdningene i samfunnet blir opprettholdt, og de blir ikke gjort noe med, og det verste, er de som står på sidelinjen, de med makt, posisjon og resurser til å gjøre noe, men bare lar det skure, på grunn av at de er redd for sitt navn og rykte, og at de ikke skal virke svake. Det er veldig trist og en tragedie, for det ødelegger så mye for oss brukere. Her har det virkelig blitt sovet i timen.

Nå går opptrappingsplanen for psykisk helse inn i sitt 10 år. Hvis vi ikke får gjort noe med holdningene, ja da har vi ikke oppnådd en eneste ting. Da vil samfunnet bare produsere flere og flere psykisk syke, for sykdommen kommer ikke innenfra men utenfra. Vi vil rett og slett bli et fattig folk.

Ja, jeg og mange med meg er klar og står og banker på og vil ha jobb, men hva møter oss? Jeg søkte jobb og kom til jobbintervju, men ”de kunne ikke ha en som meg” Jeg ble ikke engang vurdert. De var ikke interessert i meg som menneske. Intervjuet var over på under 5 min. Når jeg ikke engang blir vurdert, så er jeg ikke overhode interessert i å søke på nytt. Hvorfor skal jeg spandere tid på å søke 50 jobber når svaret er det samme. Det verste var, at dette var en IA bedrift (inkluderende arbeid), som har hjelp og støtte fra staten for å ta i mot de som står utenfor arbeidslivet. Hva skal jeg si til min sønn? Jeg ble ikke engang vurdert. Forferdelig nedverdigende og hvilket signal sender det til de unge?

Har du sett noen ansatte i psykiatrien som har stått frem og sagt hvor gode resultater de har oppnådd i behandlingen av psykisk syke og at mange nå er klar til å gå ut i jobb.

Har du sett psykiatrien gått ut og informert om at de nå jobber med informasjon til næringslivet med det mål å klargjøre grunnen for at psykisk syke skal komme i jobb igjen. Burde vert startet samtidig med at opptrappingsplanen startet.

Ser du i grunnen psykiatrien gjøre noe som helst med informasjonsarbeidet til befolkningen for å forandre holdningene, og opplyse folk hva som skjer i psykiatrien i dag? Her står altså folk og banker på for å få jobb, og det de får er et "knyttneveslag i ansiktet"

Vi har aviser som de fleste leser, og jeg finner ikke mye av interesse.

Jeg har prøvd å komme ut i bedrifter for å informere, blant annet gjennom IA, men har ikke lykkes, det beklager jeg.

Opptrappingsplanen for psykisk helse skulle gjøre at vi ble inkludert i samfunnet som likeverdige borgere. At vi hadde rettigheter og plikter som alle andre.

Det er på tide at dere som er redaktører kjenner deres ansvar her og retter et kritisk søkelys på opptrappingsplanen for psykisk helse som snart har virket i 10 år. Det er ikke om 10 – 50 eller hundre år jeg skal ha jobb, men det er NÅ!

Landsleder for Mental Helse viser til at 100 000 Voksne, ungdom og barn, klarer de å behandle, mens Rådet for psykisk helse sier at behovet er 800 000. Avgått landsleder i Mental Helse sier i et intervju at han er mer skeptisk til psykiatrien nå, enn han var for mange år siden da han begynte som landsleder.

Det må jo være store vanskeligheter innad, siden de ikke klarer å behandle mer. Psykiatrien har fått midler til masse nye stillinger, bare for å gjøre det samme som de alltid har gjort.

Åpenhet sier jeg, få inn mer åpenhet i psykiatrien, og på tide at de lærer seg å lytte til hva brukeren sier. Slutt med å sitte på ett rom alene med behandler, for dette er med på å opprettholde tabuene. La oss heller komme sammen i behandlingen, vi med forskjellige sykdommer, og grine i lag, og lære av hverandres erfaringer. Det er det jeg har vært med på, og det gav meg en utrolig helsegevinst.

Tenk på den formidable omstillingen jeg har vert gjennom etter å ha stått i jobb i nærmere 30 år, og så måtte bygge meg opp igjen og er i dag i toppform og klar til å fungere i samfunnet, og vise at jeg kan være til nytte. Det jeg får fra samfunnet er et slag midt i ansiktet og ikke engang blir vurdert. Tenk da på en som gjerne har tatt tre års videreutdanning eller mer og så bli møtt på denne måten. 3 års skolegang fullstendig bortkastet, det er et hardt slag det. Det er en så total ”krasj” at noe må gjøres. Hvis ikke noen kommer på banen straks og gjør noe med dette, sammen med oss, så har jeg lite tro på noen snarlig løsning. Vi i familien måtte rett og slett sette oss ned og se realistisk på dette, og det har nå ført til at vi selger vår eiendom.

Utspillet ligger hos dere. Vi brukere har gjort jobben vår, det er det ingen tvil om.

Odd Inge Fosen

Odd Inge Fosen Brukerlærer.

Odd Inge Fosen Tlf: 934 46 884 PAGE 1

Fosnavegen 470, E-post: HYPERLINK "mailto:oddifo@yahoo.no" oddifo@yahoo.no

5546 Røyksund