Med Marius som maskot

Av Karoline Reilstad

For paralympics-svømmer Cecilie Drabsh Norland startet en ny tidsregning da ho ble mor.

I september reiser Cecilie Drabsh Norland, fra Stavanger, til Beijing for å forsvare gullmedalje. Sønnen Marius (snart ett) er med som maskot.


Egen heiagjeng
Cecilie, som cerebral parese, har svømt siden ho var seks år. Høstens paralympics blir hennes tredje. Egentlig hadde ho litt i tankene å legge opp, men ble med på en betingelse.
- Betingelsen for å satse videre var at mannen og sønnen min ble med. De må være med, hadde likevel ikke klart å være så lenge borte fra dem.

I tillegg til den lille familien blir en gjeng, tilsammen 12 personer, med til Kina for å heie på Cecilie. Naturlig leder for heiagjengen er Marius. 
- Han er maskoten min.

I Athen for fire år siden ble det gullmedalje og verdensrekord. Nå er ambisjonene stilt litt lavere. 
- Jeg håper på medalje, men blir ikke skuffet om jeg ikke klarer det. Mest spennende blir det å se forskjellen før og etter Marius. Det blir som en ny tidsregning, smiler Drabsh Norland.

Før Athen følte hun oppkjøringen var bedre enn denne gangen. Etter fødselen for cirka et år siden var ho spent på hvordan det ville bli å trene seg opp. Det har gått over all forventning. 
- Jeg trente mens jeg var gravid, og begynte med lett trening to måneder etter fødselen. Jeg kom raskt tilbake i form når jeg startet å trene igjen, seier ho.
Nå er det daglige treninger på Gamlingen, og snart treningsleir på Kypros. 

Mye har forandret seg siden hun deltok første gang for åtte år siden. 
- Nivået har blitt høyere. Det kreves mye mer nå enn da jeg startet. Mange av dem som var med sist har sluttet. De nye svømmerne jeg skal konkurrere mot kjenner jeg ikke.


Rekorden står
I Beijing skal Cecilie svømme distansene 50 meter fri og 100 meter fri. På yndlingsøvelsen 50 meter fri er det fremdeles Cecilie som har verdensrekorden. 
- Jeg ble litt overrasket over at rekorden fra 2004 stod fremdeles, det visste jeg ikke.

Lekene i Kina tror hun blir hennes siste, men helt sikker kan en aldri være. 
- Jeg har sagt at jeg skal slutte før også, så det er nok noen som ikke tror meg nå. Men jeg regner med at dette blir siste gang.

Etter travle konkurranseuker i Beijing venter hverdagslivet på Sunde. Da er mammapermisjonen over og Drabsh Norland skal tilbake i jobben i barnehage. Marius skal også begynne i barnehage. Da kan det bli lite tid til å satse videre.
- Jeg kommer nok aldri til å slutte helt å svømme, men det spørs om det blir tid til trening hver dag, sier hun.
- Man blir heller ikke rik av å drive med dette. Vi får lit fra Olympiatoppen og sponsorer, men det er ikke noe til å leve av. Jeg må ha en fast jobb med fast inntekt.

Nå er det daglige treninger på Gamlingen, i tillegg til styrketrening. Treningsleir med svømmelandslaget den 25. august.

Vanskelig
I forkant av OL har mye handlet om menneskerettigheter og arrangørlandets holdning. Noen utøvere har valgt å konsentrere seg om idretten, mens andre har vært veldig frittalende i forhold til å komme med kritikk mot arrangørlandet.
- Litt rart at de skal arrangere OL, det har vært vanskelig å få visum til Marius. De må jo regne med at folk vil komme og se på når det blir arrangert noe så stort. Boikott går bare utover en selv.