Google sender egne KI-brikker i bane – vil teste om datasentre kan bygges i rommet

VANDENBERG / MOUNTAIN VIEW (TJ): Torsdag formiddag lokal tid lettet en Falcon 9 fra Vandenberg Space Force Base i California med SpaceX’ rideshare-oppdrag Transporter-18. Blant de mange nyttelastene satt en prototypesatellitt utviklet av Google i samarbeid med satellittselskapet Planet – første steget i Project Suncatcher, Googles forsøk på å undersøke om maskinlæring kan skaleres i verdensrommet.

«I dag ble vår prototypesatellitt for Project Suncatcher, bygget i partnerskap med Planet, skutt opp i bane om bord på Transporter-18 med SpaceX. Teamet vårt har bekreftet kontakt med satellitten, og den fungerer som forventet,» skrev Travis Beals, senior director for Paradigms of Intelligence i Google, i et blogginnlegg 1. oktober.

Han beskriver oppdraget som første ledd i et langsiktig forskningsprosjekt: I ukene som kommer skal Google samle data om hvordan TPU-brikkene tåler oppskytingsstress, stråling og de termiske ytterpunktene i rommet.

Hva er egentlig Project Suncatcher?

Prosjektet ble først offentliggjort i november 2025. Visjonen er kompakt: solcelledrevne satellitter med Google-TPU-er, knyttet sammen med optiske laserlenker, i en bane der solpanelene nesten aldri ligger i skygge. I lav jordbane kan et solpanel ifølge Google gi inntil åtte ganger mer energi enn på jorden – og produsere kraft nesten kontinuerlig, slik at behovet for tunge batterier reduseres.

Poenget er ikke å erstatte alle datasentre på jorden i morgen. Poenget er å teste om rommet kan bli et sted der KI-regnekraften kan vokse uten å belaste like hardt de samme kraftnettene, kjølesystemene og lokalmiljøene som i dag kjemper om kapasitet. Beals har tidligere omtalt solen som den dominante energikilden i solsystemet – og Suncatcher som et forsøk på å bruke den mer direkte til AI-compute.

Ifølge Google skal satellittene i fremtidige design kunne bære dusinvis av TPU-er hver og fly i tette klynger. For å holde båndbredden oppe må de vite både egen posisjon og naboposisjon, og kommunisere med lasere. Neste milepæl, ifølge selskapet, er å sende to satellitter i 2027 for å teste nettopp den høybåndbredde-forbindelsen mellom dem.

Brikker som tåler rakett og stråling – men ikke luft

Før oppskytingen har Google testet maskinvaren hardt på jorden. Ifølge selskapets egne tekniske beskrivelser kan enkeltkomponenter under oppskyting oppleve krefter langt over det satellitten som helhet merker. Vibrasjonstester på tre akser skulle etterligne rakettens frekvenser. Strålingstester ved UC Davis’ Crocker Nuclear Laboratory, der Trillium-TPU-er (Cloud TPU v6e) ble kjørt med AI-arbeidsoppgaver i en protonstråle, ga ifølge Google lovende resultater: minnesystemene var mest følsomme, men tålte langt mer kumulativ dose enn det selskapet forventer for en femårig, skjermet misjon.

Det Google ikke kan simulere fullt ut på jorden, er den samlede virkeligheten i bane. Derfor denne flyvningen.

Kjøling er den store flaskehalsen. TPU-er utvikler mye varme på lite areal. På jorden kan man bruke luft eller vann. I vakuum finnes ingen luftstrøm – varmen må bort via radiatorer. Google beskriver dette som «en avgjørende forskningsutfordring» og arbeider med kombinasjoner av varmerør og radiatorer. Systemet er testet i termisk vakuumkammer; nå skal det prøves i orbit.

Amerikanske medier som har snakket med prosjektledelsen, skriver at brikkene blant annet skal kjøre en versjon av Googles åpne KI-modell Gemma i korte bolker – begrenset av varmestyring. Google selv holder seg i torsdagens oppdatering til det mer forsiktige: å samle data om hvordan TPU-ene tåler rommiljøet.

Hvorfor akkurat nå – og hvorfor det angår oss

Bakgrunnen er enkel: Etterspørselen etter KI-regnekraft vokser raskere enn mange kraftnett og lokalplaner klarer å følge. Store teknologiselskaper investerer hundrevis av milliarder dollar i datasentre. Samtidig møter utbyggingen lokal motstand – på grunn av strømpriser, støy, arealbruk og spørsmål om hvem som egentlig tjener på kapasiteten.

I Norge er denne debatten allerede konkret. Datasentre trekker stadig mer kraft, og Norges vassdrags- og energidirektorat har nettopp varslet mulig tvangsmulkt mot Nscale i Narvik fordi lovpålagt analyse av overskuddsvarme ikke var levert før byggestart. Utenlandske aktører, amerikanske skyløsninger og kinesiske plattformer er alle del av samme globale kappløp om strøm og kjøling. Project Suncatcher er Googles mer radikale svar på samme press: Hvis jorden blir trang, hva med banen over hodet vårt?

Svaret er foreløpig et forskningseksperiment – ikke en løsning. Beals har ifølge NPR sagt at han ikke ser for seg at dette blir billigere enn jordbaserte alternativer de neste fem årene, og at det vil ta lengre tid før økonomien eventuelt går opp. Han ser heller for seg at jord- og rombasert regnekraft vil sameksistere lenge: noen oppgaver hører hjemme på bakken, andre kanskje i bane.

Google er ikke alene i banen

Google er heller ikke først ute med å tenke KI i rommet. Oppstartselskapet Starcloud har tidligere demonstrert en Nvidia-brikke og en versjon av Google Gemini fra orbit. SpaceX, som fraktet Suncatcher-prototypen, har selv varslet planer om orbitale AI-satellitter, og ledelsen har snakket om «supercompute in space» allerede i 2027. Alphabet er samtidig en betydelig investor i SpaceX – et trekk som knytter partnerrollen tettere enn en vanlig rideshare-kunde.

Det gjør torsdagens oppskyting mer enn en kuriosa: Den viser at flere av verdens mektigste teknologiselskaper nå behandler lav jordbane som mulig infrastruktur for KI – parallelt med at de bygger ut på jorden.

Hva som er nytt – og hva som fortsatt er science fiction

Det nye 1. oktober er ikke idéen om romdatasentre. Det nye er at Google har fått en egen, Planet-bygget prototype i bane, bekreftet kontakt, og åpnet for ukesvis med ekte målinger på egne TPU-er under reelle forhold. Selskapet sier også at den fagfellevurderte forskningsartikkelen bak prosjektet nå er tilgjengelig i tidsskriftet *Joule*.

Det som fortsatt er science fiction – eller i hvert fall langt frem – er gigawatt-skala satellittklynger som erstatter jordiske KI-fabrikker. Oppskyting er dyrt, reparasjoner er vanskelige, laserkommunikasjon gjennom atmosfæren har egne begrensninger, og rakettene som frakter «grønn» solkraft i bane, går fortsatt på karbonbasert drivstoff. Når satellittene til slutt brenner opp i atmosfæren, reiser også spørsmål om forurensning.

For lesere i Sandnes og Stavanger er saken et vindu inn i neste fase av KI-kappløpet: ikke bare smartere modeller, men en kamp om hvor regnekraften fysisk skal bo – i lokale kraftnett, i arktiske datasentre, eller en dag i sollyse klynger noen hundre kilometer over bakken. Torsdagens satellitt er et lite, kjøleskap-stort første svar. De store svarene ligger fortsatt år fremme.

Kilder

Google The Keyword (Travis Beals), 1. oktober 2026: https://blog.google/innovation-and-ai/models-and-research/google-research/project-suncatcher-prototype/

Google Project Suncatcher facts, 24. september 2026: https://blog.google/innovation-and-ai/models-and-research/google-research/google-project-suncatcher-facts/

Google Research Blog, 4. november 2025: https://research.google/blog/exploring-a-space-based-scalable-ai-infrastructure-system-design/